Gamle gubber grynter best. Joda.

Jeg har vært lærer i ungdomsskolen, i norsk, samfunnsfag, rle, valgfag og ymist, men etter et par år borte fra yrket, så oppdaget jeg til min forbauselse at kompetansen min var blitt inkompetent; 360 studiepoeng nytter ikke så lenge det ikke er i basisfag. Og siden femtiåringer ikke er særlig sexy på det øvrige arbeidsmarkedet, får jeg i min arbeidsløshet atter en gang bli student, mens jeg blikker frem mot den forjettede alderspensjonen i 2030.

Men på den andre siden.

Det er greit, det. Nei, det er mer enn greit – det er fint. Fint å kunne reflektere over skolehverdagene igjen, over møtene med alle elevene (både eksistensielt og faglig) og kollegafellesskapet, der vi fant felles hjelp og støtte til å stå i klasserommene. Jeg fant stor glede i lærergjerningen. Til tider var det slitsomt og svært travelt å stå som kontaktlærer med flere norskklasser, men samværet med elevene ga alltid mer enn belastningen tok. Så dette gjør jeg svært gjerne igjen.

Jeg jobbet første gang på en datamaskin i 1983, sendte min første epost i 1994 og fikk meg mobiltelefon i 1997. Lite tenkte jeg da over hvordan dette kunne endre verdens tilstand. Det var jo liksom bare helt vanlige teknologiske fremskritt, på linje med tastatur på telefonen i stedet for skive, fargefjernsyn i stedet for svarthvitt. De siste tjue årene har gitt meg andre perspektiver på utviklingen. Jeg har sett hvordan mine egne tre (nå voksne) barn gjorde teknologien til en forlengelse av kroppene sine; fingre, øyne, tanke og sinn fant sine inn- og uttrykk i datamaskiner og mobiler, på ulike plattformer, og på en måte der jeg måtte bruke fantasi og innlevelse for å skjønne hva som foregikk, for jeg manglet erfaring om dette. Men kanskje jeg selv nå, i 2019, bruker min smarte mobil og datamaskin som kroppsliggjort væren i verden, en fingerferdighet til samtaler, informasjon og selvrealisering, er blitt cybersk?

Foto privat. I andre land er utlandet hjemlandet.

 Den elektroniske verden står midt i klasserommet som en teknisk og kulturell kontekst ingen lenger kan løpe fra eller ignorere. Selv om man skulle finne på å avstå fra alle former for digitale virkemidler, skjer det kun i vissheten om eksistensen av dem, som en antitese. Aldri har vel barn og unge skrevet så mye som de siste femten-tjue årene, på alle sine plattformer. Det er en tekstproduksjon uten sidestykke og hinsides den etablerte, voksne offentligheten, med egne regler og forutsetninger, som en undergrunnskultur. Ungene snakker ikke et fremmedspråk, men et fremmed språk. Jeg kjenner dem igjen som mennesker, og de er fremmede for meg som kommunikative overmennesker, overfor en avgrunn av muligheter og valg. Det er derfor jeg vil være norsklærer, for de kan lære meg så mye.

Jeg har snart et kvart århundre bak meg som bergensfødt i Trondheim. Jeg har vært norsklærer, organisasjonskonsulent, baker, kinomaskinist, jobbet på lager og kontor. Jeg er også glad i teater. Eller kanskje først og fremst glad i dramatikk. I en selvvalgt personlighetssplittelse har en del av meg skrevet dramatikk, vært dramaturg, anmeldt teater og dramatikk, som den falske realiteten Willy Walder. Med ham har jeg hatt tre upåaktede premierer og et kunstnerskap det er umulig å leve av. Men språklek og refleksjoner over dialog, grammatikk, estetikk, etikk, tok jeg alltid med meg fra skrivebordet og prøvesalen, og inn i klasserommet.

 

HErre, lad dog vel gelinge,

   Dette indfald jeg nu fick,

At min Pen som kun er ringe,

   Tør optegne Verdens skick.

Icke meer end jeg kand skiønne,

   Seer jeg: hun er svigefuld,

Og i siune bedre end i Rønne,

   Hver mands Ven og ingen huld.

(Dorothe Engelbretsdatter, Om Verdens Vstadighted, fra Siælens Sang-Offer (1681). Samlede skrifter. Oslo, Aschehoug, 1999